Våren 2023
Gode støttespelar!
Vi sat i båten. Det var sterk vind, og dei som styrte båten jobba hektisk med å manøvrere. Ein av passasjerane som ikkje hadde peiling på båt, sat midt i båten og ropte til styrmennene i forsøk på å instruere utan kompetanse på området. Eg var redd. Så til slutt klarte eg ikkje å dy meg: «Her får ingen rope anna enn dei som ropar på Vår Herre!»
Gud i en tid da alle krefter røynes
ber vi om håp i hele verdens strid,
der ingen lysning over veien øynes,
Gud, vær oss nådig nær i denne tid.
-Per Lønning, 1969-
Vi kjenner trang til å rope både på Vår Herre og andre. Om lag då pandemien gjekk over i ein rolegare fase braut krigen i Ukraina ut. På Afrikas Horn står 100-tusener i fare for å dø av tørke og svolt. I Sudan er krisa maksimert. Kva anna kan vi gjere enn å ta på oss arbeidshanskar og løfte HÅPET i «hele verdens strid»?
Vi vil løfte fram dei som har bevart håpet og halde ut i striden i Cochabambabarn-prosjektet i Bolivia. Det har vore ei utruleg tøff tid for medarbeidarane i Chiquicollo. Men dei har halde fram å gripe tak i fingertuppane til dei som har hatt størst behov for hjelp, på trass av at dei måtte halde avstand. Fleire av borna som slit både læremessig og følelsesmessig har fått nødhjelp gjennom dei siste 3 åra. No er arbeidet i gang for fullt igjen, og vi kan glede oss over at ytterst få har «ramla av lasset». Olga, Carolina, Rosa,Dania, kokkene og dei andre medhjelparane gir seg ikkje; dei brettar opp ermane, opnar hjertemuskelen, knyter andre musklar og lyfter HÅPET høgt! Dette gjev resultat for familiar som lever på kanten av stupet, men likevel har mykje å bidra med når dei berre får ei lita «omsorgs -krykke» å stø seg på vidare på vegen. Det er dette store arbeidet du er med på! Her skal du få eit lite glimt inn i tre familiar:
Vi vil først dele historia om 2 småsøstre som vart foreldrelause. Mora døydde av ein svulst i hovudet og faren døydde på gata med skrumplever. I etterkant vart barna tekne hand om av besteforeldra, men desse to minste jentene, la oss kalle dei Tania (11) og Lucia (7), vart det etter kvart kusina, unge Maria, som tok seg av. Ho gav dei all den kjærleiken ho kunne, men det skulle vise seg å bli større utfordringar enn mat, kle og dagleg omsorg. Det vart oppdaga at Tania hadde utvikla AIDS etter å ha blitt smitta av mor si. I tillegg vart det oppdaga ein svulst i underlivet som måtte opererast. Det vart ei spennande tid. Prosjektet har vore til god støtte og hjelp etter at dei vart innmelde der, og begge jentene går no på skule i 5. og 1.klasse etter eit opphald der dei ikkje fekk gå på skule. Tania er no karakterisert som frisk etter operasjonen, og får medisin mot AIDS som held henne ved god helse også slik. Maria, kusina deira, er eit lysande eksempel på ein «venn i nøden» som lyfter håpet, og saman med medarbeidarane i prosjektet står dei som eit vern mot stormen for dei to jentene. Dei to kom inn i prosjektet med mange lærevanskar, men i løpet av tida dei har vore der har det jamna seg ut og dei er i full fart framover!
Neste familie består av ei einsleg mor og to gutar som vi kallar Lucas (10) og Manuell (8). Mor deira er sterkt hørselshemma og har slik store problem både med å få seg jobb og å manøvrere seg fram i samfunnet elles. Å vere funksjonshindra i Bolivia er nok vanskelegare enn vi kan førestille oss. Økonomisk lever dei heilt på grensa av det som er mogeleg, og for tida må eldstemann bu hos bestemora medan Manuell på 8 fungerer som øyre og støtte for mor si. Mellom anna er han med henne å leite etter arbeid. Det er lite arbeid å få for henne,- ofte berre småjobbar på matmarknadane som å skrelle poteter og reinske frøa ut av chillipepperen. Gjennom kontinuerleg oppfølging av ernæring, omsorg, skulestøtte, og kunnskapsforsterkning for dei to gutane ser medarbeidarane våre både fysisk, fagleg og sosial framgang etter berre nokre månadar i prosjektet. I nært samarbeid med lærarane på skulen lyfter dei håpet om ei betre framtid for brødrene.
Siste familien vi vil presentere for dykk denne gongen er eit ungt ektepar som bestemte seg for å migrere frå La Paz-regionen for å søke eit betre liv for sine 4 barn, men også fordi mora hadde dårleg helse og fekk minimal hjelp på campoen (landsbygda) der dei budde. Men det vart ikkje enkelt verken for store eller små. Faren hadde problem med å få seg jobb, og mora si helse var for dårleg til at ho kunne bidra på jobbmarknaden og dermed til familien sin økonomi. Borna lengta heim til landsbygda. Men dette er ein familie som er fokusert på å vise støtte, kjærleik og omsorg for kvarandre. Dei har ein open heim der besøkande kjenner seg komfortable og velkomne. «Dei er fantastisk flinke å inkludere» fortel medarbeidarane våre i prosjektet. To av barna, som vi kallar Hugo (11) og Alejandro (8) er med i prosjektet vårt. Som takk for mat og skulestøtte identifiserer foreldra seg med prosjektet og er med å hjelpe til med alt dei kan. Med den karismaen og venlegheita dei viser har dei vunne alles hjerte.
Takk for at du las dette! Vi håpar du også kjenner HÅPET sige på!
Til slutt vil vi nemne at i august kjem Carolina til Norge, om alt går etter planen. Ho vil besøke ein del grupper av støttespelarar som fins rundt i landet. Dette besøket ser vi fram til med stor glede!
Enno ein gong: TAKK for at du er med på laget!
Gode helsingar frå
Styret i Cochabambabarn-foreninga; Anne, Elise, Lina Viktoria, Bjørg og Gunnhild
Kontonr: 3347.20.08329
Stryn, mai 2023.
